Det Moderne Dramaets Far

Henrik Ibsen (1828-1906) var en stor norsk dikter med stor betydning internasjonalt. Han har påvirket en rekke forfattere gjennom tidene og har blitt kalt for det moderne drama sin far. Hans stykker regnes som å være verdens mest spilte etter Shakespeare. Ibsen var en stor tenker og han var veldig opptatt av nye ideer og tanker i tiden. Dette ble skuespillene hans påvirket av, og han utviklet samfunndramaer. Ibsens dramaer skildrer som oftest enkeltmennesket og dens frihet, samtidig som de skildrer samfunnsproblemer.

Ibsen i sin første del av forfatterskapet i en romantisk og nasjonalromantisk, men det er hans senerer og realistiske verker han er kjent for. I 1870 sier Georg Brandes at det er debatt som gjør litteraturen levende. Dette ble hørt over hele Europa, derfor handlet denne tiden om å sette problemer under debatt. Forfatterne kom ikke frem til en løsning men fikk publikum til å tenke og skape sterke meninger. Ibsen skrev som sagt bla i den realistiske perioden i litteraturhistorien. Den realistiske perioden skildret nåtiden, samfunnskritikk og enkeltmenneskets rett til å bestemme over seg selv. Ibsens skuespill, Peer Gynt skildrer dette. Peer bestemmer seg å vike unna problemene sine, som etterhvert innhenter han. Han skildret også samfunnet og dets institusjoner. Som de fleste andre realister debatterte han ekteskap, kjønnsroller og samfunnsforhold i et hverdagslig og realistisk miljø. Senere i livet i takt med tiden ble han også mer opptatt av menneskets psykologi og tankegang.

Den retrospektive metoden er brukt for å se tilbake i tid, bakgrunnen til en nåværende handling. Det gir publikum en mulighet til å ta del i de siste timene av en årelang konflikt. Fortiden blir avdekket av dialogen i nåtiden og det som alt skjer er en konsekvens av noe som har skjedd før.

Språkdebatt

Det er nå dags for språkdebatt i norsken. Jeg har fått æren av å innlede nynorskfantasten, Ivar Aasen.

Ivar Aasen gikk i mange år fra bygd til bygd og fra gård til gård for å skrive ned alle dialektord og ordformer han hørte. Det førte til at han i 1848 gav ut Det Norske Folkesprogs
Grammatik, og i 1850 Ordbog over den norske Folkesprog.

Aasen var både en romantiker og en realist så i stedet for å skrive om hvordan språket burde være, beskrev hvordan det faktisk var. Han beskrev folkespråkets setningsbygning og ordforråd. Han forklarte hvordan dialektene hadde forandret seg fra det gammelnorske språket. Etterhvert brukte han det han hadde kommet fram til for å lage det han kalte en normalform for norsk.

Det var Ivar Aasen sin linje som førte fram til det nynorske språket.



IVAR AASEN ER BEDRE ENN KNUD KNUDSEN!

Særemne

Særemne, ja.

Jeg har valgt å lese Lars Saabye Christensens triologi; Beatles, Bly og Bisettelsen om guttengjengen på fire; Kim, Ola, Seb og Gunnar aka Paul McCartney, Ringo Starr, George Harrison og John Lennon. Disse romanene faller under sjangeren, oppvekstromaner. Å forme en problemstilling for dette temaet ble derimot litt vanskeligere, men jeg kom frem til at jeg vil skrive om utviklingen i denne guttegjengen igjennom de tre bøkene. Jeg skal skrive om hvordan disse guttene utvikler seg i løpet av årene (mest kim karlsen), og hvordan forholdet i gjengen (venneforholdet) utvikler seg.

Det er et kjent fenomen at det venneskapet man har som ung ikke alltid holder ut hele livet, det er mye som skjer inviduelt og det er lett å skli fra hverandre. Alle har forskjellige mål i livet og må på et punkt gå sin egen vei, slik som disse fire guttene gjør etter gymnaset i slutten av den første romanen, Beatles. Beatles tar for seg gjengen fra 1965 til 1972 hvor de er uadskillige i kampen mot de voksenes verden. Musikk, fotball og jenter er drivkraften for utviklingen.

Den neste boken jeg skal begi ut på er Bly, en fortsettelse av Beatles. Det skal bli spennende å se hva som skjer i disse guttene sitt liv på veien inn i en ny livsfase og hvilken vei de velger å gå før jeg ender med å lese Bisettelsen. Jeg kan tenke meg at Bisettelsen er en vemodig bok fylt med melankolske svar.